Ultralyd – en bildemodalitet i radiologisk hverdag

Ultralyd (UL) er en av de eldste avbildningsmetoder vi har i radiologien. Siden 70-tallet, da UL kom til norske radiologiske avdelinger til i dag har det skjedd en gradvis utvikling av UL til det gråtone bildet vi kjenner i dag.

Fra slutten av 80-tallet kom Doppler-teknikken for fullt med sitt bidrag til avbildning av blodstrøm. De siste årene har kontrastforsterket UL åpnet muligheten for å karakterisere lesjoner i leveren, først og fremst for å differensiere mellom godartede og ondartede lesjoner, men også for å differensiere mellom ulike benigne prosesser. Grunnet bl.a. den gode oppløsningen i tid er denne metoden omtrent likeverdig med CT og MR når det gjelder påvisning og karakterisering av leverlesjoner og representerer et klart fremskritt sammenliknet med UL uten kontrast.

I løpet av de første årene av det nye årtusen kom også flere andre nyvinninger innen UL i klinisk bruk som elastografi, 3D og 4D UL. Hele tiden har man brukt UL i utstrakt grad til intervensjoner både for å punktere væskefylte rom og for å ta prøver fra solide prosesser. Parallelt med forbedringene av UL teknikk har også CT og MR hatt stor utvikling. Disse har/har hatt til dels bedre romlig oppløsning og gir en bedre total anatomisk oversikt enn UL. Pga et økt fokus på bivirkninger av både ioniserende stråler og kontrastvæskene man bruker på CT og MR har UL fått en viktigere rolle i utredning av pasienter. En teknisk nyvinning innen UL som er på vei inn i den kliniske hverdagen er fusjon av bilder fra CT/MR og sann tids UL i et slags "GPS-system" . Dette kan være svært nyttig, spesielt ved enkelte intervensjonsprosedyrer og vil trolig komme til å aktualisere UL ytterligere i radiologi.

Fig.1: Signifikant innsnerving av en nyrearterie(NAS) rett ved avgang med hastigheter over 4 m/sec.

UL er ikke bare et screeningredskap eller startundersøkelse før man går videre med de andre ovenfor nevnte avbildingsteknikkene, men en stadig viktigere modalitet i seg selv. Hva man får ut av UL undersøkelser er imidlertid avhengig av undersøkerens trening og erfaring kanskje i større grad enn ved de andre radiologiske metodene. Det er derfor viktig at radiologer behersker UL for å bruke den som et supplement til de andre radiologiske modaliteter. Ved en UL-undersøkelse møter radiologen pasienten, og ikke bare et bilde, og ved å lytte til pasientene og deretter undersøke dedikert der pasienten har smerter, kan man ofte komme fram til en korrekt diagnose.

Den radiologiske avdeling på Rikshospitalet bruker ofte UL både hos de aller minste og våre voksne pasienter.

Vi benytter hele spekteret av UL teknikker, fra B-mode til kontrast. UL benyttes ved vurdering av bl.a. nyrearterier på både native nyrer og transplanterte nyrer. Her er UL ofte førstevalg, og pasienter med positivt funn vil som regel undersøkes videre med angiografi (kontrast røntgen). UL Doppler har i stor grad erstattet tradisjonell angiografi som kontrollmodalitet etter blokking/stenting av nyrearterier. Kontrast undersøkelser har til en viss grad erstattet biopsier ved spørsmål om metastaser i lever. I thyroidea utredning er UL det viktigste verktøyet både for å karakterisere oppfylninger og for å veilede vevsprøvetaking.

Fig.2: Stenose av utgangen til magesekken(pylorusstenose) som er både forlenget og veggfortykket

Hos barn er UL en viktig støttepillar som brukes fra topp til tå, fra utredning av diffuse magesmerter til dedikerte karundersøkelser av f. eks. karmalformasjoner eller transplantater. Kontrastforsterket UL er ennå ikke godkjent hos barn, men brukes likevel unntaksvis. Våre biopsier er nesten utelukkende UL veiledet. I stadig større grad undersøker vi tarm hos våre små pasienter og bruker UL for å se etter fri luft. Ved spørsmål pylorusstenose eller invaginasjon er UL første valg og oftest eneste modalitet vi bruker i utredningen.

Samlet sett er UL en svært viktig del av vår hverdag. Vi bruker den både ved screening, utredning og i terapeutisk sammenheng. Vi bruker UL ofte i samspill med andre modaliteter enten at vi med UL forsøker å løse en problemstilling fremstilt ved CT eller MR undersøkelser eller ved at vi ønsker å gå videre med CT/MR for nærmere utredning av et funn ved UL.